Post by Joakim HansenHehe, ja du gjør vel det. Du ville meget sannsynlig ikke vært istand til å
høre noen forskjell. Jeg har sett vinyl-freaker har dreti seg ut på nettopp
dette før, til tross for at de hardnakket har påstått at de er i stand til det.
Det blir vel litt på nivå med å spørre Vebjørn Selbekk (Magazinet)
om han ville tro han ville være like religiøst tilfreds om han hadde
vært muslim som det har er som kristen... :-)
Jeg trekker bare på skuldrene av uttalelser om at "jeg har hørt begge
deler, og X var ubetinget best". I en kontrollert test, ja. Men
kontrollert betyr kontrollert.
En historie som begynner å bli gammel, men poenget er like gyldig
fortsatt: (jeg har sikkert fortalt historien tidligere i dette forumet)
Det er så lenge siden at stereobutikkene solgte grønn tusj for å
smøre langs ytterkanten av CDene; tusjen skulle ifølge det som ble
sagt være "komplementærfargen til IR-fargen på laseren" (?!?!) slik
at det ville absorbere strølys som ble reflektert fram og tilbake inni
CDens substrat, og som ellers ville forstyrrelse avlesingen. Effekten
skulle være de standard forbedringene: "Fastere bass", "bedre
separasjon" ... jeg husker ikke nøye.
Uansett: Rasjonelt sett er det jo helt absurd. Det mente også en
bekjent, men han ville vise det empirisk også. Så han koblet to
CD-spillere til forsterken, med hvert sitt eksemplar av samme CD - den
ene med grønn tusj, den andre uten. Til hans store overraskelse hadde
han ingen som helst problem med å høre den positive effekten som ble
påstått! Han nektet å akseptere det, og begynte å lete etter andre
årsaker (enn tusjen). Han fant det til slutt: Den ene CD-spillerens
ut-signal var en drøy decibel høyere enn den andres (dette er så
lenge siden at det ikke var standard med digital kobling mellom
CD-spiller og forsterker). Han satte inn en rent ohmsk motstand (som
ikke påvirker frekvensgang - tror han brukte en kullmotstand) slik at
forskjellen i signalnivå mellom spillerne ble mindre enn en tidels dB.
Da forsvant plutselig de "forbedringene" han hadde hørt. For å være
på den sikre siden byttet han om på CDene i spillerne, og det var
ingen tvil: Med innkoblet motstand var det ingen forskjell mellom
CDene, uten motstand lød den CDen best som lå i spilleren med høyest
utgangssignal.
Dette er i og for seg velkjent. HiFi-selgere vet det inderlig godt:
Alltid når de har lyst til å selge deg altermativ B istedetfor
alternativ A (mest typisk for høyttalere), så lar de falle noen ord
om den faste bassen og den gode separasjonen i mellomtonen - mens de
diskret skrur nivået litt opp for at du skal "høre bedre" hvor god
lyden er med alternativ B. Når de skifter tilbake til alternativ A,
sier de alltid noen ord om det, og må derfor dempe nivået litt slik
at de skal slippe å brøle. Og da kommer det aldri opp til samme
lydnivå når alternativ A kobles inn. Folk som driver yrkesmessig med
lyttetester vet også meget godt at "den sterkeste lyder best"; for en
skikkelig test må lydnivået for alternativene være pinlig nøyaktig
likt justert.
Og her er det ikke snakk om "jeg regulerte nivået slik at musikken fra
CDen ble like sterk som musikken fra LPen - men selv da var LPen best"
- du klarer *ikke* på øret å justere nivået med en presisjon på en
brøkdel av en decibel. Selv med måleutstyr må du gjøre en grundig
jobb, særlig når du har to ulike medier: Du må ha et stabilt
test-signal fra begge kilder, og disse må ligge på samme nivå i
forhold til den musikken du vil teste med - det kan skifte fra plate
til plate, sogar fra kutt til kutt. (Min bekjente hadde tilgang til en
CD med testtoner og skikkelig måleutstyr, og det var eksakt samme CD
som ble brukt i begge spillere, så han unngikk masse problemer som kan
oppstå med ulike og analoge kilder.)
Når jeg hører beskrivelser av forskjeller i lydkvalitet som minner
mistenkelig om det man kunne oppnå med grønn tusj på CDene, blir jeg
automatisk på vakt. På hvilken måte, i hvilken grad, har man gardert
seg mot kjente fallgruver, som f.eks. nivåforskjeller? Antagelig ikke
i det hele tatt!
Dessuten: Sammenligner man epler og appelsiner? En AAA kan klinge helt
annerledes enn en ADD-utgivelse (når vi snakker om vinyl er sjansen
for at det startet som analogt opptak ganske stor!) - en remix klinger
alltid annerledes. Selv om det skulle være ADA mot ADD eller DDA mot
DDD kan du slett ikke være sikker på at det er *samme* mixen som er
brukt for de to utgivelsene - det kan meget godt hende at en
lydingeniør velger å kompensere for ulikheter i mediene ved å gjøre
justeringer i mixen for henholdsvis CD og vinyl, selv om det skjer
digitalt. Man kan naturligvis i prinsippet få informasjon om dette fra
plateselskapet, men jeg er slett ikke sikker på om de forteller det
til en anonym innringer på telefon... Som ren konsument kan man
iallefall ikke gå ut fra at det faktisk er samme musikken man lytter
til på to ulike medier.
Jeg avviser ikke at det kan være forskjeller, og heller ikke at de i
prinsipp kan slå ut i vinylens favør. Men jeg tar ikke lyttetester av
typen "jeg har spilt dem ved siden av hverandre" til inntekt for noen
konklusjon. Sånt er på nivå grønn tusj.